Ældre Kosmos og Kontaktbreve

 

 

Hvor ofte har jeg ikke i min fortvilelse over sykdom og smerter, fått hjelp gjennom den kunnskap som Martinus formidler oss i kosmologien. Jeg skjønner simpelthen ikke, hvordan jeg skulle kunne maktet alle prøvelsene uten vissheten om, at de har en funksjon og muligheten til å se denne funksjonen i en større sammenheng. Men så var det da sikkert heller ikke tilfeldig at jeg "fant" og ble fortrolig med analysene, før jeg kom til å trenge dem som sterkest.

Men alle de andre som er alvorlig kronisk syke eller funksjonshemmede og som ikke har åndsvitenskapelige perspektiver å hjelpe seg med, hvor får de livsmotet sitt fra? Dette spørsmålet har jeg stilt meg mange ganger. Hvordan er det mulig, for en som tror han ser sitt eneste liv forsvinne i begrensninger, å ikke bli bitter? Hvordan er det mulig å leve med konstante smerter som kjennes meningsløse, og fremdeles bevare humoren?

Noen finner støtte i kristendommen selvfølgelig, og i Jesu mange trøstende ord til de syke og svake. Bønnen og den personlige kontakten med Forsynet er sikkert også en uvurderlig hjelp. Ja, selv mange materialistisk innstilte mennesker bruker bønnen når nøden er "stor nok". Men hva med all den hjelpen som ikke kommer? Og hva med alt det vonde som må gjennomleves i ensomhet? Hvordan er det mulig å bevare gnister av livsoverskudd midt i en tilsynelatende håpløshet som virker helt meningsløs?

Er det håpet om et mirakel, eller er det minnene fra bedre tider? – Eller er det vår iboende vilje til liv og evne til tilpassning, som viser seg fra sine sterkeste sider?

– Eller kanskje er det selve lidelsen, som skaper en slik styrke, enten den lidende er klar over det eller ikke?

Her en dag kom det stumme spørsmålet ut av munnen min: "Hvordan greier de seg, de som ikke har kosmologien til hjelp?"

Jeg fikk omgående et tankevekkende svar tilbake: "De som ikke har kosmologien, kjenner heller ikke loven for årsak og virkning, og de aller fleste ser på seg selv som uskyldige offere for en urettferdig skjebne. Dette er også en måte å greie seg på – troen på tilfeldigheter fritar automatisk fra personlig ansvar, og all medfølelse kan mottas desto mer åpenhjertig, fordi den føles så velfortjent".

Allerede før de siste ordene var uttalt, strømmet assosiasjonene på meg. Jeg mintes mine egne uendelige spekulasjoner om hvorfor og hvordan, spørsmålene som nesten aldri gir meg fred: Hva kan jeg ha gjort for å få en slik karma?

Hva kan jeg gjøre for å rette på de skadene som har skjedd?

Er kostholdet mitt helt som det bør være?

Øver jeg vold mot indre organer og celler med de sterke medisinene jeg tar?

Ødelegger jeg kanskje talentkjerner for oppbyggelsen av et sunt fysiskt legeme i neste inkarnasjon?

Hvordan skal jeg noensinne komme ut av denne vonde sirkelen?

En eller annen gang vil det skje selvfølgelig, jeg har da kunnskap nok til å vite det. Men teoretisk viten om en abstrakt helbredelse, som kan ligge flere liv framover i tiden, er en mager trøst, når hele den lange veien fram dit synes full av lidelse.

Det ser imidlertid ikke ut til, at det finnes noen mulighet for å slippe unna. Selv den aller siste utvei, den man før kunne ha i bakhånd om alt annet mislyktes, eksisterer ikke mer. Nei, det finnes ingen annen måte enn å lære seg å leve med den tunge byrden av ansvar. Alltid er det mer å finne ut, og alltid er det mulig å være mer konsekvent, på det man allerede vet. Smertene minner dessuten til stadighet om tingenes tilstand og gir næring til dårlig samvittighet over alt, som kunne vært gjort bedre.

Forresten, alle disse bekymrede tankene virker jo også inn på kroppen, og ikke i positiv retning akkurat ..... Det er såvisst ikke lett å være forsyn for et krigende mikrokosmos! Men bønnen må da kunne brukes.

"Kjære Gud, jeg ber deg om hjelp til å se, hva godt jeg kan gjøre for kroppen min, og jeg ber deg om styrke til å gjøre det, jeg vet er godt. Led tankene mine inn i andre baner ...." Ingenting skjer – de vonde tankene er der like fullt.

Hvordan har det seg egentlig, at andre snakker om bønnhørelser i øst og vest? Har Gud kanskje glemt meg? Etter alt å dømme kan det nesten virke slik.

Et vart spørsmål klinger innenfra: "Kanskje ser du ikke all hjelpen du får?" Jeg lytter oppmerksomt, mens alle de andre tankene forsvinner som dugg for sola.

Jovisst ser jeg hjelpen. Jeg har da mine stunder med takknemlighet også, små stunder hvor jeg smaker på smertenes frukter og skjønner, at de er verdt alt stevet, små stunder da tårene renner av lykke over å få være en del av det hele. Da vet jeg, at Gud sørger for meg som for alle, og da takker jeg helhjertet for den gode undervisningen jeg får. Slik holdes håpet levende og gir mening til alt det andre.

Men det er kanskje ikke så merkelig likevel, at mennesker, som ikke kjenner kosmologien, også holder ut å leve med kroniske sykdommer – det er bare så helt annerledes .....