Ældre Kosmos og Kontaktbreve

I vår kom der sendende i posten til meg noen brochyrer som jeg ikke kastet i papirkurven ved første øyekast, dertil var de for underlige. Hvad i allverden var dette? Jeg leste til »øyet ble stort og vått« for at citere Bjørnson. Dette måtte være noe som var verd å undersøke ved selvsyn! Ergo bestillte jeg rom i »Kosmos Ferieby«, hvor der virkelig var plass akkurat i den ene uken jeg hadde forespurt.

På min nye moped for jeg avgårde gjennem det deilige Sjælland og – just der jeg hadde mest lyst å slå meg ned, var Klint. Jeg må si som sant var, at jeg kom med den allerstørste skeptisisme og årvåkenhet. Her skulle ingen få pådutte meg noe, hverken ad direkte eller indirekte vei! Jeg var på jagt etter noet, det var sikkert, men det lot seg vanskelig definere med ord. Jeg visste inderst inne, at var det her å finne, ville jeg nokk oppdage det.

De første dager var jeg trett og sliten og ønsket bare å få være i ro – og aldri i mit liv har jeg fått det ønsket så fulddkomment oppfyldt. Allerede ved ankomsten slo en ro og fred meg så herlig imøte. Ingen mennesker å se, men naturen og husene hadde en egen atmosfære. Det nyttet ikke å si til meg selv: »Det er bare innbildning«. Jeg visste at det var ikke det. Da jeg omsider fant folk (saisongen var ikke begynt så tidlig som den 25 juni) ble jeg innstalleret i en bitte liten, koselig leilighet med kjøkken og komplett udstyr. Det viste seg, at der var mennesker i andre lejlighetene også, men alle var så hensynsfulle og rolige, at jeg merket ikke noe til dem uden jeg møtte dem, og da bare nikket de med et lite smil uten å innlede samtaler – og glad var jeg. Mitt store ønske var å komme ned til havet, og der var jeg i timevis, ombølget av forsommerenes yrende fugleliv og flommende farveprakt fra den rike flora.

Da så Gerner Larssons første foredrag gikk av stabelen, var jeg deilig udhvilt – og våken som en vakthund! Men – der ble ingen ting jeg kunde bite meg fast i. Jeg måtte godta alt. Det jeg forstod, var så selvfølgeligt sant for meg, at det jeg ikke forstod, måtte bero på min egen utilstrekkelighet. Jeg følte det som da jeg i min barndom var med på leken »Tampen brenner«. Ja såmen, her brennte endelig tampen!

Gerner Larsson, Mogens Møllers og tilslutt Martinus' foredrag ble en upplevelse jeg aldri kommer til å glemme. Til Martinus' foredrag gikk jeg med både stor forventning og kanske lite stor kritisk sans. Til trods for hans nesten for enkle, hverdagslige fremførelse av sine tanker, bevirket de rene eksplosioner i meg. Jeg opplevet glimt så gigantisk skjønne at det finnes ikke ord til å beskrive det. Og dog – det var jo ord som fikk meg til å oppleve det! De almindeligste ord uten noensomhelst teatralsk patos, det hele var som en selvfølge. Ingen mysticisme her, nei! Alle med trang til slikt, blir satt pent på plass. Her er kun en konstatering av livslovene, værsgod, slik er det. Her ser du dej selv i den store sammenheng, så uendelig liten og dog så betydningsfull for dine medskapninger i helheten.

Da jeg den første dag etter Gerner Larssons foredrag gikk ut med strømmen av fremmede mennesker, dypt i mine egne tanker, dukket et venligt ansikt opp ved siden av meg: »Kunde De forstå noget?« Det var min nabo på den annen side veggen, som jeg etter tre dage ennå ikke havde talt et ord med. Nu var vi pludselig som gamle kjente. Jeg ble presenteret for flere, og da jeg kom med spørgsmål om der ikke var et sted, man kunne gå hen og snakke sammen og diskutere alle de nye tanker som strømmet på, inviterte straks en av de nye bekjente på en liten kaffe med medbragte kopper til sin familieleilighet. Det ble en kostelig stund, som der i løpet av uken (som ble til 10 dager) ble mange av rundt om i leilighetene og pavilliongene. I de herlige sommerdager ble der også anledning til spørretime i det fri. Der talte vi i en liten gruppe, en uensartet blanding fra de forskjelligste samfundslag og nasjoner i alderen 20–80 år, men med ett felles trekk: en lengsel, en søken og en vitebegjærlighet som ga seg udslag i de mangfoldige spørsmål som dalte ned over den altid parate Robert Petersen. Diskussionene mellem ham og spørgeren var umåtelig lærerike også for tilhørerne. Hans udredning, om de så var aldrig så dype, var likevel klare og tiltalende og helt i stil med den fine tolerance og harmoni som gennemstrømmet alle dernede.

Nå står det til meg selv hvor langt jeg makter å vokse inn i dette nye, som jeg altså altid har levet midt i uten å vite det, bare jaget omkring min egen akse da å si, og med bind for øynene! Jeg er grenseløs takknemlig for hvad jeg har fått vite på denne korte tiden og for alt det vidunderlige som ligger og venter på meg og alle andre mennesker uanset rase og religion – bare vi våkner! En viden som nødvendigvis må resultere i et bedre samliv mellem menneskene. Forståelsen av at vi alle er »i samme båt«. Her får vi såvisst ingen slitte fraser og teorier. Alt blir til liv og virkelighet. Ordet om treet, stammen og grenene blir en levende realitet.