Ældre Kosmos og Kontaktbreve

 

 

En morgenstund sitter jeg på min kjære veranda og nyter en kopp kaffe til dagens avis. Det er grytidlig, ganske stille, – en fin tid på dagen for å la tankene fly og forsøke å se nye detaljer i hverdagslivet i lys av Martinus analyser.

I avisen har jeg nettopp lest om nye målinger av tungmetaller i luft og i jordsmonn. Når jeg tenker på dette mens blikket hviler på naboens syrintre, kjenner jeg hvordan disse metallene tynger min egen psyke. Vår vakre planet! Den er vår "ytre verden", som vi trenger for å kunne oppleve – for å leve! Våre omgivelser på det fysiske plan er så viktige for oss; vi bør pleie Moder Jord med kjærlighet og klokskap. I vår uferdighet lar vi i stedet griskhet og kortsiktig profitt styre vårt forhold til vårt makrovesens ressurser.

Alle jordmennesker synes enige om at denne forurensningen er noe vi selv har skapt. Det er vi som neglisjerer naturlover og forstyrrer den økologiske balansen.

Vi har alle et ansvar her, som enkeltindivid, for det vi gjør – og det vi ikke gjør.

Også kroppene våre er forurensa. Sprøytemidler og kunstige tilsettingsstoffer i maten, kvikksølv i tennene og gifter fra alkohol og tobakk, for å nevne noe. Denne forurensninga er også hver enkelts ansvar, – altså mitt ansvar. For selv om Martinus sier at "alt er saare godt" og at vi ikke kan være ansvarlige for at vi er på et stadium preget av mangel på kunnskap – så kan vi stilles til ansvar for våre uferdige handlinger som er til plage for andre. (LB 3, 889)

Jeg lener meg tilbake i stolen og ser ned på bena mine, som strekker seg hvite i sola. Er ikke huden litt sykelig gusten? Jeg har spist for meget søtt i det siste. Og når skal jeg greie å slutte å drikke kaffe?

Ansvar utover og ansvar innover. Alt dette ansvaret tynger meg, så gleden over solstråler og syriner nesten svinner. Så kommer jeg i tanker om hvordan alt dette er bygd opp – som vesen inne i vesen, selve Livsenhetsprinsippet. (Se symbol) "Slik er livsmysteriet," sier Martinus. "Det er en innsikt hevet over tid og rom. For der blir alt i det store som i det små, og i det små som i det store." (Menneskeheden og verdensbilledet, kap. 23)

Når det er mitt ansvar at min kropp, mitt mikrokosmos, er forurensa, tenker jeg videre – da har vårt makrovesen det samme ansvar for sitt opplevelsesorgan, planeten Jorda! Makrovesenet har selv et ansvar for forurensninga!

Og vi jordmennesker er også ansvarlige for den ... Har vi så et delt ansvar? Nei, det blir ikke riktig. Faktisk har begge parter 100% ansvar!

Tenk, når flere parter – i ulike spiraler – har 100% ansvar for den samme ubalansen – da er det i høyeste grad snakk om en sammenheng!

Denne nye innsikten gjør meg ivrig, og jeg lar tankene fly videre. I en tretopp kan jeg høre to skjærer sloss, mens jeg husker Martinus' forklaring om at alle ubalanser er forbigående. Alt evig er til enhver tid i total balanse.

 

 

Når jordmenneskene har ansvar for at Jorda er forurensa, så blir parallellen – i det små som i det store – at mitt mikrokosmos har ansvar for min urene kropp! En besnærende tanke! Kanskje er lungene mine stolte av at de slutta å røyke for 16 år siden! Eller blodsystemet føler skyld for at det stadig suger til seg coffein som andre organer ikke blir glade for! Det virker for meg utrolig og eventyrlig sånn i første tankespranget, men logikken er ikke til å avfeie: Våre medvesen i mikrokosmos må faktisk tildeles 100% ansvar for forurensinga, de også. Hvor mange parter er det, forresten, som har dette ansvaret for de samme ubalanser – og balanser? En uendelig rekke av dem.

Mikrokosmos innbefatter et utall spiraler. Den samme logikken, og det samme ansvaret, eksisterer i uendelighet nedigjennom mikrokosmos. Det er ikke bare våre små medvesen som lungene og nyrene, men de bittesmå cellene i nyrene og de bitte-bittesmå... i uendelighet! Alle disse vesen har inkarnert der de passet inn. Og de vesenene som holder til på et forurenset sted, har havnet akkurat der av en karmatisk årsak, en naturlov, en slags magnetisme.

Det samme gjelder selvsagt også oppover i makrokosmos. Jorda passet inn nøyaktig i dette solsystemet, som igjen har inkarnert i denne galaksen. Alle vi som er her på Jorda nå, skal være nettopp på denne planeten. Vi inkarnerer på et vis i baner, som delvis går fra planet til planet, etter hva som passer for vår utvikling videre.

Hva betyr dette for meg i mitt liv? Jeg føler faktisk, at selv om jeg fortsatt sitter med 100% ansvar for det ene og for det andre, så er dette fulle ansvaret lettere å bære når jeg vet om denne intime sammenhengen, – om 100% og 100%. Mon det ikke letter på min skyldfølelse?

Skyld er litt av et tema for oss jordmennesker, oss "flyktninger mellom to riker". Så sentralt er dette temaet, at Jesus har tatt det med i syntesen Fadervår, "den høyeste og største bønnen": "..og forlat oss vår skyld som vi og forlater våre skyldnere." Skyldfølelse holder oss tilbake i vår utvikling. Vi blir gående i tunge tanker om oss selv som gir negativ karma og holder oss nede. Ved å fri oss fra skyld, kan vi greie å løfte hodene og se mot lyset.

Vi foreldre, og kanskje særlig vi mødre, har i mange generasjoner hatt mye skyldfølelse i forhold til våre barn. Det er så mye vi mener vi burde gjort bedre eller annerledes. Denne skyldfølelsen er ekstra sterk i vår tid, fordi vi er blitt så utviklet og sensitive, – og samtidig har vi et økt intellekt og en bred psykologisk litteratur som understreker betydningen av de aller første leveår i et lite barns utvikling. Så forklarer Martinus oss at våre barn selv er ansvarlige for sin oppvekst! Barndommen og ungdommen er repetisjoner av tidligere liv, formet av dem selv!

Ah, for en lettelse! Mine barn skulle ha, faktisk, min travelhet og min dårlige kommunikasjon, sin mors og fars konflikter! Det føles som en tung byrde tas bort, og jeg kan la fortid og skyld gli ned av ryggen min. Det hjelper oss "flyktninger" å få denne innsikten. Vi har fremdeles det fulle ansvar for alle ubalanser vi har vist som foreldre, men det er godt å få forklart at alt er faktisk såre godt; – vi var nettopp den mor eller den far som passet til disse små medvesenene.

Og når jeg så har fått avlastning for skyld som mor, da retter jeg oppmerksomheten tenksomt mot min egen mor. Hvor lenge skal jeg fortsette å bebreide henne? Kan jeg gripe med tanke og hjerte at også jeg har hatt de foreldrene som kunne gi meg de erfaringene nettopp jeg skulle repetere? Når jeg forstår at alt henger så nøye sammen – da lindres også gammel sårhet – og kan bli til fred.

Hvilken sammenheng! Også i mellomkosmos henger vi sammen i den ytterste logikk. Når jeg fordyper meg i dette, blir det så tydelig at vi alle – uansett spiral – er søstre og brødre.

På min veranda tenker jeg videre over at alt skapt er bevegelse, vibrasjoner. Jeg ser for meg hvordan altet vibrerer i en eventyrlig logisk sammenheng.

Alt er levende vesen som vibrerer, beveger seg, – vi danser sammen! Her er en uendelig variasjon av dansepartnere, og dansen styres av en vidunderlig logikk. Logikk er kjærlighet. Det er en kjærlighetsdans!

Shivas dans!!

I østen har de i årtusener kjent til Shiva og hans dans, som et åndelig mysterium, eller en slags livsfasit. Og Shiva er guden med de mange ansikter, – han er i stadig forvandling. Martinus sier: "Livet er i seg selv en evig realitet, men det består av en uendelig mengde detaljer som ikke er evige, i det de som nevnt er skiftende." "Skapelse kan bare eksistere som identisk med forvandling." (LB 3, 764-5)

Martinus har fortalt oss at våre vitenskapsmenn og -kvinner nå etterhvert tar det åndelige, det ikke-målbare, inn i sine hypoteser. Dette kan de gjøre ved å ta i bruk sin intuisjon. De vil også komme til å oppleve kosmiske glimt.

Den berømte fysikeren Fritjof Capra skriver i åpningen av sin bok "Fysikkens Tao":

"Sent en sommerettermiddag satt jeg ved havet og iakttok hvordan bølgene kom rullende og følte rytmen i mitt eget åndedrett. Da ble jeg plutselig oppmerksom på at alle mine omgivelser liksom deltok i en gigantisk kosmisk dans. Som fysiker visste jeg at sanden, steinene, vannet og luften rundt meg var bygd opp av vibrerende molekyler og atomer, og at disse igjen besto av partikler som sto i gjensidig sammenheng med hverandre ved å skape og ødelegge andre partikler. Jeg visste også at jordens atmosfære kontinuerlig ble bombardert med kaskader av"kosmiske stråler", høyenergipartikler som ble utsatt for en serie kollisjoner i det de trengte gjennom luftlaget. Alt dette var velkjent for meg etter min forskning innen høyenergi-fysikken, men opp til dette øyeblikk hadde jeg bare opplevd det gjennom grafiske kurver, diagrammer og matematiske teorier. Mens jeg satt der på stranden, ble mine tidligere opplevelser tydelige for meg: Jeg "så" hvordan kaskader av energi kom ned fra det ytre rom og hvordan partiklene ble skapt og ødelagt som i rytmiske pulsslag; jeg "så" hvordan atomene i grunnstoffene og i mitt eget legeme deltok i denne kosmiske energi-dansen; jeg følte rytmen i den og "hørte" lyden av den, – og i dette øyeblikk visste jeg at dette var Shivas dans, dansernes gud som hinduene tilber."

 

 

Kaffen er blitt stående kald i koppen på det lille verandabordet. Min tankeverden har fått all min oppmerksomhet.

Så husker jeg den fantastiske illustrasjonen jeg tilfeldigvis kom over for noen år siden. Den gang gispet jeg over likheten med Martinus' symbol "Livsehhetsprinsippet". En firearmet person danser – det er Shiva!
Fra Elizabeth Haich's "Initiation", no.utg.. Hilt & Hansteen.

Syrinen lyser nå strålende fiolett mot meg i solskinnet, og fra trærne høres munter kvitring fra småfugler. Tankene mine er ikke lenger preget av tunge metaller og skyldfølelse, hjertet slår lett, – det er som Shiva danser der inne!!

Dunk, dunk, dunk – aldri ett hjerteslag helt likt det forrige. Som en motor hjelper denne rytmen meg kjærlig framover på min reise gjennom kosmos, en evig forandrings- og opplevelsesdans – sammen med alle dere andre!