Ældre Kosmos og Kontaktbreve

 

 

 

Under en samtale om kosmologi med en bekjent for en tid siden, kom vi inn på karmaprinsippet og dette at hvert enkelt individ kun opplever den "skjebne" eller de opplevelser som er nødvendig for at vedkommende skal kunne utvikle seg videre mot en mere fullkommen tilværelse.

"Så du føler ikke sorg når du mister en av dine nærmeste?" Min venn er skeptisk.

"Nei," sier jeg, "egentlig er det ingen grunn til det." Jeg føler meg en smule ute på tynn is.

"Så hvis din 2 år gamle datter blir drept i en trafikkulykke, vil du synes det er helt greit?"

"Vel... " Nå er jeg virkelig ute og kjører. Vedkommende inntar en meget dømmende holdning, og jeg får følelsen av å bli stemplet som både overfladisk og kaldblodig. Jeg må revurdere mine uttalelser et par hakk, og angripe problemet fra en litt annen vinkel.

"Det er klart at jeg i en slik situasjon sannsynligvis ville være fullstendig oppløst av sorg, men denne sorgen ville da være av en rent egoistisk karakter. Jeg ville ikke sørge fordi min datter opplevde en mengde smerte, mistet et helt liv eller gikk sin egen undergang i møte, men fordi mine primitivt utviklede evner og anlegg gjør at jeg fremdeles er i besittelse av en viss grad av det dyriske avkomstbeskyttelsesinstinkt og andre egoistiske interesser og begjær.

Men vi mennesker er i realiteten fortsatt kun dyr, og det er jo da naturlig at vi innehar dyriske bevissthetsegenskaper. Imidlertid er det helt klart, ut ifra de kosmiske analyser, at vi er iferd med å utvikle oss bort fra disse.

Kosmisk sett er det absolutt ingen grunn til å føle sorg. Martinus bruker derfor ikke begreper som "negative" eller "onde" opplevelser. Han skiller kun mellom "det behagelige gode" og "det ubehagelige gode", hvorav alle smertelige eller tilsynelatende negative opplevelser inngår i det sistnevnte begrep.

Imidlertid påpek er Martinus at det å sørge over en "avdød" til og med kan føre til ulykkelige opplevelser for den "avdøde" eller diskarnerte person, som i den første tiden etter dødsprosessen er i stand til å opprettholde en viss forbindelse med de fysisk inkarnerte vesener. Og det er jo ikke særlig oppløftende, for en som selv ikke føler noe ubehagelig ved situasjonen, å se sine nærmeste oppløst i sorg over samme situasjon.

Min datter, eller hvilken som helst annen person, ville således, i absolutt forstand, utelukkende oppleve positive resultater av en slik hendelse. Sorgen ville være av rent egoistisk karakter."

Min venn er tydeligvis fornøyd med svaret, og nikker anerkjennende. Den dømmende holdningen er borte, og jeg føler stor lettelse over å ha kommet helskinnet ut av en meget vanskelig situasjon.