Ældre Kosmos og Kontaktbreve

 

 

I mange år led jeg under depresjon og fortvilelse. Ser jeg tilbake på mitt liv frem til nå er det en underlig vei. En vei med slynger og tunge bakker og mange kvaler. Men min ustoppelige søken har ført meg oppover. Min depresjon ble forsterket gjennom misbruk av alkohol. Som førte til alkoholisme. Kanskje for mange en merkelig vei å gå. For meg ble det slik. Men det vonde vendte seg til å bli godt. Veien min har lært meg mye. Blant annet en litt større evne til toleranse, selv om jeg ser at det gjenstår mye. Fremdeles er det altfor lett å gripe til kritikk. Veien har gitt meg muligheten til å hjelpe andre i samme situasjon og deres pårørende. Å bringe ut informasjon om hva alkoholisme egentlig er, ihvertfald i mine øyne. Engasjement, medfølelse, nærhet, medmenneskelighet så langt jeg formår. Å forsøke å ha overbærenhet med meg selv og andre. Lett er det ikke.

Likeledes sliter jeg til tider med tilliten. Den ubegrensede. Og ydmykheten. Hvor mye er overlatt til meg selv. Hvilke motiver står bak mine valg? Hvor mye er selvhevdelse?

Martinus kosmologi har vært lyset fra det øyeblikk jeg første gang tilbragte én uke på Klint. Uten den ville jeg famlet i blinde. Jeg ser at veien min har ført meg fremover. Den var én vei å gå. Vissheten om at det som skjer, om aldri så tung og mørk, gir erfaring som er nyttig. Kosmologien er overblikket og trøsten og varmen. Den gir mot til å gå videre. Uten den ville krig, miljøforurensninger, hatet, egoismen i all sin voldsomhet eller i det helt små være drepende. Overblikket og storheten i kosmologien gir en sikkerhet om at slik må det være. Det er lyskilden som en gang vil nå frem til alle. Dette er det jeg baserer mit liv på, det er lyset som skinner i min hverdag!