Ældre Kosmos og Kontaktbreve

 

Et av de store problemer for vår tids mennesker er de forskjellige arter av sjelelige lidelser, hvis antall ser ut til å øke år for år. Dette gjelder såvel for barn som for voksne. Det er en uendelig mengde lidelse som manifesterer seg gjennom neuroser, psykoser, psykopatier og åndsvakhet med sine mere eller mindre fremtredende symptomer såsom angst, depresjon, energimangel, lærevansker, tvangstanker og tvangshandlinger, hysteriske smerter og lammelser, seksuelle problemer og mange andre symptomtyper av både fysisk og psykisk natur.

Innenfor psykiatri og psykologi er det nedlagt et meget stort forskningsarbeide for å finne frem til disse lidelsers årsaker, og for å utvikle behandlingsmetoder.

Det er ingen enighet innenfor de ovennevnte vitenskaber hverken når det gjelder hvilke typer av sjelelige lidelser som finnes, årsakene til disse eller behandlingsmetodene.

Det dominerende forklaringsprincipp innenfor dagens videnskab er at årsaken til de sjelelige lidelser ligger i de opplevelser menneskene har i sitt miljø – hovedsagelig i barndomsmiljøet.

Arvelige faktorer trekkes også frem som et forklaringsprincipp. Disse tenkes særlig å virke gjennem et individs nervemessige styrke, slik at noen individer fødes med evne til å tåle større grad av negativ miljømessig påvirkning enn andre, uten å utvikle sjelelige lidelser.

På flere steder i sine bøker behandler Martinus spørsmålet om de sjelelige lidersers årsaker og forebyggelse. Det er mange ting som skiller Martinus oppfattelse fra den moderne oppfatning innenfor psykologi og psykiatri.

Hva angår miljøets betydning, så kjenner vel de fleste eksempler på at fysisk og psykisk mishandling av barn kan skape sjelelige forstyrrelser hos den mishandlede.

Det nye synspunkt som kosmologien bringer inn er at et levende vesen ikke kan oppleve noe som det ikke selv tidligere har manifestert og som det fortsatt kunne tenke seg til å manifestere om forholdene lå til rette for det. Det et menneske opplever, avspeiler altså dette menneskes mentalitet. Miljøet (andre levende vesener) har i denne forbindelse bare betydning som det medium ens egne tidligere utsendte energier kan vende tilbake gjennem. Det er således vi selv som skaper vår personlighet via det vi gjør mot andre. Hva angår arvens betydning, så bringer kosmologien også her inn et helt nytt synspunkt. Det er ikke foreldrenes gener som ut fra tilfeldighetenes lov bestemmer hvilke forutsetninger vi skal få. Men det er vi selv som via våre talentkjerner bestemmer hvilke gener (og dermed hvilke foreldre) vi skal tiltrekkes til, i henhold til frastøtnings- og tiltrekningsprincippet.

Dersom våre organtalentkjerner er skadet, tiltrekkes vi til foreldre med svekkede gener for oppbyggelse av tilsvarende organer, og den lidelse vi da fødes med er ikke "arvet" på annen måte enn at den er et resultat av våre egne tidligere handlinger mot andre levende vesener, både i mikro- og mellemkosmos. Tidlegere livs "miljø" blir altså dette livs "arv". Vi bestemmer selv hva vi skal "arve". Det man har sådd må man høste.

At specielle typer av sinnslidelser går igjen hos foreldre og barn, behøver altså ikke bety at det er foreldrenes oppdragelse av barnet som skaper sinnslidelsen hos dette, eller at barnet tilfeldigvis har arvet svekkede gener for oppbyggelse av bestemte hjerneorganer. Men barnet er via tiltreknings- og frastøtningsprincippet tiltrukket til nettopp disse svekkede gener ved inkarnasjonen.

Ved gjennomlesning av Martinus litteratur vil det fremgå at han regner med langt flere årsaker til sjelelige forstyrrelser enn den moderne videnskab. Man må her ha for øie at utviklingen av alvorlige sjelelige lidelser ofte tar flere inkarnasjoner slik at man ved å observere miljøet ikke alltid vil få se årsak og virkning samtidig. Hos enkelte individer kan man se årsaken alene (F.eks. mennesker som drikker store kvanta alkohol, men som ennu virker helt normale), hos andre virkningen alene (F.eks. åndsvake mennesker som ikke hengir seg til noen form for organnedbrytende adferd) og hos andre igjen kan man se årsak og virkning samtidig (F.eks. der narkotikamisbruk allerede har skapt sjelelige forstyrrelser).

Martinus omtaler de nedenfor nevnte årsaker på forskjellige steder i sin litteratur. Han sier dog intet sted at dette er en endelig og uttømmende liste over årsakene til menneskenes sjelelige forstyrrelser. En omtale av disse årsaksfaktorer med vekt på virkningsmekanismene, symptomtypene som de forskjellige årsaker skaper, og en antydning av forskjellige forebyggende tiltak, vil utgjøre resten av denne artikkel:

En langvarig påvirkning av organismen vil i sin tur kunne påvirke talentkjernene for oppbyggelse av hjerne og nervesystem, og man vil i kommende inkarnasjon fremtre med bevissthetsmessig svekkelse på ett eller flere områder, og fremtre med forskjellige grader og typer av evneretardasjon, like ned til fullstendig åndsvakhet i de tilfelder der misbruket har strukket seg over lengere tid – ofte over flere inkarnasjoner.

De forskjellige narkotiske stoffer som er i bruk virker inn på forskjellige hjerneområder. Noen skaper en kunstig følelse av velvære, andre virker inn på sanseevnene slik at den ytre verden oppleves på en ny måte, andre virker inn på hjerneområder som regulerer energinivået og får menneskene til å føle seg fulle av energi og tiltakslyst, og atter andre virker inn på koblingsmekanismene mellem det fysiske og åndelige legeme, slik at bevisstheten kan overføres på det åndelige legeme og man blir istand til å oppleve i den første åndelige sfære, og noen virker inn på de søvnregulerende områder så man på kunstig måte kan skaffe seg søvn, osv. En slik kunstig stimulering av hjernen – som i de fleste tilfelder også vil være en overstimulering, ødelegger gradvis de respektive hjerneområder, og i sin tur også talentkjernene for oppbygging av disse områder, hvilket betinger større eller mindre grad av abnormitet i de kommende inkarnasjoner innenfor områder som sanseopplevelse, energinivå, impulskontroll, læreevne, koncentrasjonsevne o.fl. Likeledes kan det gi seg utslag i at man får sansegjennemslag til de åndelige verdener, og begynner å sanse ting som normale mennesker ikke ser. Noen av de såkalte hallucinasjoner finner ved forskjellige typer av sinnsygdom, kan ha et slikt årsaksforhold. Om resultatene av en destruksjon av mikroindividene i nervesystem og hjerne skriver Martinus: "Sanseimpulsene kommer inn i feilaktige baner og kan i værste tilfelde gi seg utslag i sannsygdom medførende forstyrrelser i tanke og viljeføring". (2161).

Når de normale celler dør på grund av de unormale forhold som er skapt i organismen, vil det efterhvert inkarnere mere primitive celler (mindre intellektuelle) som kan tåle de nye forhold. Disse celler er på grund av sin lavere intellektualitetsgrad ikke istand til å opprettholde livsfunksjonene på samme nivå som normale celler. Dette medfører at livsfunksjonene nedsettes og det normale velvære opphører.

De nye mikroindivider som er av en ganske annen primitiv og robust natur enn de opprindelige, venner seg til giftstoffene og der oppstår efterhvert et behov for alkohol, narkotika, nikotin oa hos disse individer. Dette behov kan bli så sterkt at det kommer til å dominere makrovesenets vilje, ikke minst fordi mange av de høiest utviklede mikroindivider nu er døde. Det makrovesenet opplever som et umettelig behov efter f.eks. alkohol, er nettopp disse primitive mikroindividers samlede krav. Disse unormale tilstander skaper forstyrrelser i energioverføringen mellom jeget og det fysiske legeme, både hva innkommede og utadgående impulser angår. Martinus sier om dette: "Felles for alle de giftige stoffer er at de virker inn på den mellemkosmiske elektrisitet, altså på de psykiske eller sjelelige drivkraft i alle mellemkosmiske organismer". (2162). "Alle større eller mindre mentale forstyrrelser og abnormiteter er således i deres innerste analyse større eller mindre kortslutninger og avsporinger, overganger eller feilføringer av de mellemkosmiske elektriske impulser i det mellemkosmiske system". (2161).

Dog eksisterer det, som allerede nevnt, et stort antall til dels motstridende teorier innenfor psykologi og psykiatri når det gjelder sjelelige lidelser – og mere specielt, de seksuelle problemers årsaker.

Det er sjelden vi får se både årsak og virkning innenfor samme inkarnasjon på dette område, idet virkningene av seksuelle avsporinger ofte ender ut i sinnsygdom og åndsvakhet, noe som i betydelig grad svekker vedkommendes mulighet for å fortsette de skadelige årsaksminifestasjoner. Årsaken til at et menneske kommer ut i seksuelle avsporinger skyldes i siste instans de livsbetingelser det selv, oftest i tidligere inkarnasjoner, har skapt for andre levende vesener. (Dette er, som mange vil vite, den generelle førsteårsak til alt det vi opplever. De energier vi sender ut vil vi møte igjen. Det vi sår må vi høste).

De energier vi har utsendt mot andre vil vende tilbake til oss gjennem andre levende vesener. Vi har således lett for å oppfatte den behandling vi får av andre som den egentlige førsteårsak til våre lidelser. Det er i stor grad den moderne videnskabs handicap at den må forklare fenomener i ettlivsperspektiv som bare kan forstås i flerlivsperspektiv, og således kommer til å oppfatte mellemliggende årsaker som førsteårsaker.

Av slike mellemliggende årsaker til seksuelle avsporinger, nevner Martinus flere. F.eks. økonomiske forhold som kan tvinge en til prostitusjon, askese i tidligere inkarnasjoner med oppdemning av seksualdriften som resultat, fengselsopphold uten anledning til kontakt med det motsatte kjønn, homoseksuell forførelse i barneårene, og mange flere. Bak disse årsaker kan det igjen ligge andre mellemliggende årsaker, men førsteårsaken vil alltid være de livsbetingelser vi har skapt for andre.

For nu å se litt på enkelte av disse mellemliggende årsaker: Askese, som et resultat av en oppfattelse av seksuelle manifestasjoner som syndinge, eller på grund av skamfølelse eller hemmethet på det seksuelle område, eller som et forsøk på å sublimere seksualdriften til åndelig kraft o.fl., kan medføre at de kunstige demninger i en kommende inkarnasjon brister, og de seksuelle drifter baner seg uhemmet vei i ukontrollerbare retninger, og vi står overfor de i den psykiatriske litteratur beskrevne perversjoner. Den seksuelle drift er et evig kosmisk principp i de levende vesener, og den kan ikke demmes opp eller stanses. Denne drift er nu stadig tiltagende på grund av de seksuelle polers vekst. En armen sak er at seksualiteten efterhvert parallelt med den åndelige vekst vil gi seg utslag på langt andre mater enn den normale parringsakt vi kjenner fra dyreriket.

Prostitusjon, som ofte betinger seksuelt samkvem flere ganger om dagen, vil efterhvert overstimulere det seksuelle apparat slik at sensitiviteten nedsettes. Dette vil igjen gi seg utslag i behov for stadig sterkere stimuleringer for å skape seksuell utløsning. Man vil eksperimentere med nye veier for å oppnå denne tilfredsstillelse og den derav frembragte livslyst, og kan således havne lengere og lengere ut i avsporinger – via sadisme og masochisme like ut i pyromani og lystmord. Ved siden av den grusomme karma som en slik adferd overfor medvesener skaper, vil et liv i en slik sfære i høi grad kunne utvikle giftige tankearter (herom senere) som har en meget ugunstig innflydelse på hele organismen. Likeledes er det stor chanse for at den livslede og nerveslitasje som et sådant liv befordrer, vil føre ut i alkoholisme og narkomani (med de tidligere omtalte konsekvenser) i et forsøk på å bevare livslysten ennu en stund og stimulere sitt nedbrudte nervesystem.

En homoseksuell forførelse av mindreårige kan bevirke en dreining av den forførtes interesse i homoseksuell retning og medføre en for tidlig kontakt med det motsatte kjønns pol i vedkommendes bevissthet. Hvis denne åpning av den kosmiske fødselsport eller penetrasjon av den kosmiske mødomshinne – som Martinus også kaller det, skjer for tidlig dvs før vedkommendes moral og Gudsforhold har nådd et tilstrekkelig høit nivå, bl.a. medførende at alle forelskelsestendenser eller eiendomsbegjær overfor andre mennesker er utlevet, så kan dette medføre alvorlige seksuelle avsporinger som kan lede helt ut i psykopati, sinnsygdom eller åndsvakhet.

Som et eksempel skal her illustreres ett mulig resultat av en slik forførelse. Hvis den forførte er tilstrekkelig langt fremme i den seksuelle polforandling og karmasituasjonen ligger til rette for det, kan forførelsen gi seg utslag i en homoseksuell innstilling. Denne innstilling er å betrakte som en abnormitet hos mennesker som ennu lever i det enpolede forelskelses- og eiendomsbegjær overfor andre mennesker.

I en slik tilstand der begjæret efter ekteskap, hus, hjem, barn ovs. ikke lenger er tilstede og således ikke stimulerer en naturlig arbeidslyst, kan man efterhvert komme til å sky reelt arbeide. Men man skal jo allikevel leve. Dette kan igjen medføre at man hengir seg til homoseksuell prostitusjon, juks, bedrag, plattenslagerier osv, noe som vil stille store krav til ens fantasievne og forestillelsestalent, hvilke jo derved kommer i sterk utvikling, og i løpet av noen inkarnasjoner kan vedkommende gå fullstendig surr i hva som er fantasi og hva som er virkelighet.

Om en for tidlig kontakt med den motsatte seksuelle pol i ens bevissthet dvs medens denne er umoden og uten bærekraft, og ofte på bekostning av den primære pol, skriver Martinus: "For alle de væsener for hvem ovennævnte seksuelle liv og indstilling er abnormt, hvilket igjen vil sige alle mere eller mindre fremtredende "eenpolede" væsener, bliver en sådan kønslig indstilling i praksis meget nemnt udløsningen af en ligefrem "nedfart til helvede", hvilket vil sige: Indgangen til en række liv i kulminerende lidelse og mentalt mørke". (841). Dette mentale mørke vil ikke bare gjelde det seksuelle område. Som ovennevnte eksempel antyder, kan en sådan innstilling befordre abnormitet på flere andre personlighetsområder. Martinus taler i denne forbindelse om "... de forfærdelige faldgruber og afgrunde, menneskene kan styrte seg ud i, når de altfor tidlig og ufærdige har rørt ved de kræfter, der direkte åbner portene ind til det evige lys, det nye paradis, eller selve Gudsbevidstheden.". (841).

Og videre sier han: "Der er således ikke særligt lyse udsigter for den, der idag er skødesløs overfor sin seksuelle poltilstand. Gudløshed og uvidenhed på dette felt vil være nutidsmenneskets største og farligste skavank i dannelsen af sin kommende skæbne.". (1886).

Meditasjon er blitt et begrep også i den vestlige kulturkrets efter at teknikker fra østens forskjellige yogatradisjoner er gjort kjendt hos oss. Og man kan høre de vidunderligste beretninger om meditasjonens virkninger på menneskers nervøse plager, på muskulær anspendthet, på selvtilliden, på energinivået, på det generelle velvære osv.

En annen gruppe beretninger om meditasjonens resultater går mere i retning av personlighetsmessig utvikling og vekst. På dette område er det vel på sin plass å være noe skeptisk med å godta påstandene, for vi har idag ingen sikker metode til å avgjøre om et personlighetstrekk som kommer tilsyne efter meditasjon, er "skapt" av selve meditasjonen, eller om det har ligget latent i personligheten som et resultat av f.eks. forskjellige psykiske hemninger. I så fall har meditasjonens virkning været å oppløse hemningene, og ikke å utvikle et nytt personlighetstrekk.

Martinus hevder at personligheten dannes på grundlag av livserfaringer i relasjon til andre levende vesener, og at høi utvikling – hvilket er det samme som høi grad av nestekjærlighet – i stor grad er et resultat av lidelseserfaringer.

En tredje gruppe beretninger om resultater av meditasjon beskriver visse mystiske eller transcendentale opplevelser. Man opplever seg ett med Guddommen, opplever glimtvis kosmiske sannheter, opplever at ånden frigjøres fra legemet, at man svever i luften osv.

For en tid siden stod det en artikkel i et norsk ukeblad som het: "Jeg blev sinnsyk av å meditere". Den var skrevet av en dame som under en av de vanlige meditasjonsformer som nu er i bruk i vesten, plutselig opplevet innslag i bevisstheten av ukontrollerbar energi som medførte at hun kom inn i en omfattende forvirringstilstand som hun har brukt flere år på å komme ut av igjen. Martinus gjør det helt klart at han ikke vil anbefale noen av de populære meditasjonsformer, nettopp fordi de kan utløse kosmiske glimt som vedkommende persons nervesystem er for uutviklet til å kunne bære.

Dette kan igjen skape de før omtalte kortslutninger i nervesystemet med mere eller mindre alvorlige sjelelige lidelser som resultat. Om dette skriver Martinus: "Vi vil derfor her i Livets Bog heller ikke under nogen som helst form opmuntre til kunstig træning, men udelukkende kun vise vejen gennom moralen". (208).

Det gjelder altså å utvikle nestekjærligheten i sin praktiske væremåde, så vil de kosmiske glimt komme helt av seg selv, og ens nervesystem vil da gradvis være blitt modnet til å kunne bære dem. Herom skriver Martinus: "I modsat fald bliver meditationen vejen til kunstigt nedslag af de kosmiske kræfter i bevidstheden eller hjernen, og bliver her i større eller mindre grad vejen til nervesammenbrud, hospital og sindsygehus". (2000).

Om meditasjon som middel til å frembringe psykiske evner skriver han videre: "Frembringelsen af psykiske eksperimenter, clairvoyance, mediumisme, pendulsvingninger etc er ikke produkter af udviklet moral. Tvertimod, disse psykiske evner tilhører en udviklingsepoke, de nuværende kulturmennesker forlængst er vokst fra, og derfor kun besidder som energiløse rudimenter". (2008).

Mange former for meditasjon som bl.a. består i automatisk gjentagelse av visse lyder er i stor grad grundlagt på instinktenergien, som jo hører til de ikke-intellektuelle energier. Martinus hevder imidlertid at det for dagens mennesker er særlig viktig å komme til en intellektuell forståelse av livsmysteriet i alle dets facetter, samtidig med en utvikling av medfølelse med alle levende vesener. Men intellektualitet utvikles som et resultat av tenkning med basis i gjorte livserfaringer, og medfølelse utvikles i hovedsag som et resultat av lidelseserfaringer. Men medfølelse gjennemlyst av intellektuell forståelse er jo nettopp nestekjærlighet (intellektualisert følelse). Martinus skriver: "Det er altså udelukkende forvandlingen af sin væremåde fra enhver form for selviskhed til enhver form for uselviskhed, der er vejen til lyset, vejen til indvielsen". (2008).

Martinus benekter ikke at meditasjonen i tidligere tider og under helt andre forhold har hatt betydning for menneskenes utvikling, og at det fortsatt under specielt kontrollerte forhold kan oppnås positive resultater: "I østen, hvor menneskene i stor udstrækning er elever af fremragende vismænd, og af disse bliver opdraget til den rette indstilling til meditation, vil meditationen ikke frembyde noen fare for eleven, eftersom han er under sin høie vismands kontrol og ikke kommer ud i en uheldig indstilling til denne særlige handling".

Martinus tar dog ikke avstand fra alle former for meditasjon. Han anbefaler selv en meditasjonsform av mere intellektuell natur – en form som dertil er helt ufarlig. Den består i å meditere over de enkelte bønner i Fadervor. Dette sier Martinus er den høieste meditasjonsform som finnes, idet den styrker og underbygger veien mot lyset uten å representere noen som helst felle eller fare for utøverne. Denne meditasjon består i å tenke over formuleringene og prøve å få en stadig dypere intellektuell forståelse av deres mening.

I tillegg til denne meditasjonsform kommer bønnen som Martinus betrakter som en særdeles vesentlig faktor for å holde de åndelige forbindelseslinjer med Guddommen ved like, og til å justere sin åndelige kompasskurs så meget i retning av Guddommens primære bevissthet (det behagelige gode), som ens livserfaringsbasis gjør mulig.

Som man vil se går disse ord av Martinus sterkt i rette med den vanlige oppfatning at "tanker er toldfrie". Tenkning er en skaperakt, og denne skapelse foregår i den åndelige verden. Men så lenge vår bevissthet er knyttet til et fysisk legeme, vil de processer som manifesterer seg i de åndelige legemer også manifestere seg ut i det fysiske, fordi det via nervesystemet og hjernen er en kontinuerlig forbindelse mellem fysisk og åndelig virkelighet. Tankene, som egentlig er av elektrisk natur, virker således direkte inn på mikrovesene i den fysiske organisme. Bak tankene ligger ønsker og begjær. Hvis disse ønsker er av destruktiv natur, kan en langvarig påvirkning av organismen med de tilsvarende tanker skape sygdommer på forskjellige steder i kroppen, fordi tankene magnetiserer blodet, og blodet kommer i kontakt med mikrovesnene rundt i hele kroppen. "Tenkningen er det høieste fundament for blodets skabelse og dermed for organismens sundhed. Det et menneske tenker, det bliver det", skriver Martinus. (Bisættelse kap. 43).

Hvilke er så disse destruktive tankearter, og hvorledes er mekanismen i deres innvirkning på den sjelelige sundhet?

Generelt kan man si at destruktive tankearter er de som er av selvisk natur, og altså ikke i pakt med nestekjærlighetsbudet, så som: Fiendtlighet, hat, aggresjon, misunnelse, løgnaktighet, baktalelsestrang, negativ kritikk, bitterhet, innbildt martyrium, depresjon, melankoli, angst, pessimisme, fanatisme, forfølgelse, hån, spott, bekymringer, livslede, selvmordstanker, "ulykkelig kjærlighet", skinnsyke, stridbarhet, maktbegjær, havesyke, intolerance og mange flere.

Som man vil se representerer noen av de ovennevnte tankearter i større grad tyngdeenergien (utvidende eksplosive tankearter som f.eks. aggresjon, fiendtlighet, maktsyke), medens andre i større grad representerer følelsesenergien (sammentrekkende, innkapslende tankearter som f.eks. depresjon, livslede, bekymring). Virkningen i organismen er forskjellig eftersom det er tyngde- eller følelsesovervekt i tankene.

Alle energier som passerer nervesystemet medfører en slitasje på samme system. Denne slitasje foregår helt nede på mikronivå og kan ikke sees med det blotte øie. Allikevel merker vi denne slitasje i form av tretthet. Under søvnen, når bevisstheten er trukket tilbake fra det fysiske nervesystem foregår det en reparasjon av denne mikrosønderlemmelse. Dette er årsaken til at de fysiske vesener har behov for søvn.

Det er særlig innblandingen av tyngdeenergi i nerveimpulsene som bevirker den omtalte slitasje, og desto mere tyngdeenergi en impuls inneholder, desto større destruksjon vil det finne sted i hjerne og nervesystem. Jo høiere utviklet mikroindividene er, desto mindre tåler de av tyngdeenergi. Dette innebærer at der for de høit utviklede og kjærlige mennesker er langt farligere å manifestere tyngdeenergi i sitt tanke- og følelsesliv, enn det er for mere primitive og robuste mennesker. I et nervesystem oppbygget av meget høit utviklede og kjærlige mikroindivider virker en løsslippelse av aggressive energier som den rene gift. Mikroindividene kan direkte brenne opp og dø. Nervecentrene funksjonerer ikke lenger normalt, og nervene makter ikke lenger å lede impulsene i de riktige baner. Resultatene kan bli forskjellige typer av sinnsykelig adferd. Det er også i litteraturen beskrevet tilfelder av plutselig død under raserianfall, f.eks. ved at hjertet stopper.

Når det gjelder de impulser som hovedsagelig består av følelsesenergi, er nærmest det motsatte av ovennevnte tilfelde. I dette tilfelde går det så lite energi gjennem nervene (spenningen blir for lav) at organene ikke kan opprettholde sin normale funksjon, og mennesket kan bli så energifattig at det ikke lenger makte å vedlikeholde de daglige funksjoner, såsom sitt arbeide, den personlige hygiene, og til sist makter det ikke lenger å stå opp fra sengen om morgenen. Kontakten med utenverdenen forsvinner, tanktene går nesten i stå og mennesket ønsker seg kun døden. Tankekraften er jo nettopp den elektromagnetiske kraft hvormed jeget forsyner alle sine fysiske organer med livskraft. Om de tilfelder der denne energi er svekket, skriver Martinus: "Atom og elektronvirksomheden svekkes i væsenets bevidshed, og organismen stagnerer, bliver mottagelig for sygdomme og hærget af alskens legemlige og mentale besværligheder, der kan komme til at betyde for tidlig død og i værste tilfelde flere liv i åndsvaghed". Hvilke situasjoner er det så som kan utløse denne ubalancerte reaksjon i vår bevissthet. Ja, det vil jo være individuelt og avhengig av vår utviklingsstandard og tidligere erfaringer.

Ofte er det slik at samme ytre påvirkning kan frigjøre tyngdedominerte reaksjoner i ett menneske og følelseskominerte i et annet. F.eks. kan negativ kritikk gjøre et menneske rasende og et annet deprimert. Begge disse reaksjoner vidner om manglende innsikt og nestekjærlighet. Om dette skriver Martinus: "Ja, er all depresjon, nedtrykthed og sorg ikke i væsentlig grad grundet på manglende kjærlighed, manglende forståelse av næstens væremåde, hvad enten den er ond eller god. Vejen til freden, sundheden og menneskelig lykke kan altså udelukkende kun blive til virkelighed ved at menneskene gensidigt søger at holde hinanden fri af nedtrykthed, sorg og bekymring, frykt og lidelser". I de tilfelder der ytre påvirkninger skaper negative reaksjoner i vår bevissthet, skyldes det i stor grad at vi tror at det menneske som manifesterer disse påvirkninger også er årsaken til dem. Det vil være av stor betydning for vår mentale balance at vi i enhver situasjon søker å holde oss klart for øie at vår neste bare er et medium for våre egne tilbakevendende energier, og at vi selv er vår skjebnes eneste opphav. I denne forbindelse beskriver Martinus en særlig virksom åndelig øvelse som går ut på å bruke noen minutter hver dag på å sende positive tanker til de mennesker vi aller minst kan like. Dette vil sakte med sikkert kunne hjelpe oss ut av opplevelsen av vår neste som årsaken til vår misere, og nedbygge tendensen til å reagere ubalancert når vi møter våre egne energier igjen.

Om betydningen av å diciplinere ønsker og begjær ved aktiv inngripen, sier Martinus: "Ønsker skaber skæbne. I fremtiden vil dette at ønske ligefrem blive et fag i skolen, så man kan lære at få kontrol over sin ønskeevne. At bekæmpe de unaturlige ønsker, er absolutt en livsbetingelse for al kulturskabelse".

Generelt kan man si at de fleste mennesker vil reagere negativt på krig og ufred, både nasjonene imellem og mann og mann imellem. Krigen virker i stor grad nedbrytende på menneskenes livslyst, og eftersom "alle tanker er børn af begæret", så vil man lett skjønne hvorledes det går med tenkningen når livsbegjæret er i ferd med å nedbrytes. Likeledes vil sjokkopplevelser av forskjellig art kunne frigjøre destruktive energier i personligheten. Bortsett fra angrep under krig, kan naturkatastrofer, tortur, uvettig oppdragelse av barn, psykisk og fysisk forfølgelse for avvikende oppfatninger eller personlighetstrekk, frigjøre så sterke energier i nervesystemet at det går på den sjelelige helse løs. Det vil ikke være enkelt å beholde livsmotet og livsenergien under selve ragnarokks kulminasjon, slik at man har overskudd til å tenke på andre levende vesener. Det er formodentlig dette Jesus har i tankene når han sier om de siste tider: "Og fordi urettferdigheten tar overhånd, skal kjærligheten bli kold hos de fleste". I Amerika hevdes det at denne tendensen allerede er så markert at man innen amerikansk psykiatri har begyndt å tale om "nynarcissismen". (Narcissisme: Selvopptatthet av sykelige dimensjoner).

Søvnen er absolutt nødvendig faktor for å bevare den psykiske helse. Lengere perioder uten søvn eller med søvnforstyrrelser, kan medføre at nervenes strømførende egenskaper blir svekket, og strømmen blir svakere og svakere. Når slitasjen i nervesystemet er utbedret, skjer oppvåkingen av seg selv, og man skal normalt føle seg full av energi og arbeidslyst. Hvis man stadig vekk får for lite søvn, lar seg vekke ved hjelp av kunstige midler, vil de små skader i nervesystemet ikke utbedres, og nervene blir mere og mere "tynnslitte". En slik kunstig vekking gjennem lengere tid, kan legge grundlaget for søvnløse netter senere hen. Ja, man kan efterhvert innarbeide en vane med å våkne på et specielt klokkeslett, selv om man ikke er utsovet. Dette gir naturligvis ikke i lengden grundlag for en følelse av arbeidslyst og psykisk velvære ved oppvåkningen. Man føler seg gjerne giddesløs, uten arbeidslyst, med trykk i hodet og koncentrasjonsvansker. Nervene makter ikke lenger å magnetisere blodet med tilstrekkelig livskraft og man blir tiltagende deprimert og energifattig. Livet blir mere og mere et ork – og fordi mikroindividene ikke får den livskraft de trenger, øker også mottageligheten for fysiske lidelser – særlig infeksjoner.

Martinus gjør gjeldende at også for meget søvn er av det onde. Fornyelsen av nervene blir overdimensjonert, og symptomene blir omtrendt de samme som ved for lite søvn. Slike nedslitte nerver er lite egnet til befordringen av de høieste og reneste tankeklimaer som jo nettopp er de klimaer som har den sterkeste magnetiserende effekt på blodet.

Hvis et menneske saboterer søvnbehovet gjennem lengere tid kan det ende ut i alvorlige sjelelige forstyrrelser. Martinus skriver at "individets samlede organisme i et sådant tilfelde er under et hurtigt voksende fald mod svære lidelser, mod dets egen dommedag og undergang".

Det naturlige søvnbehov er individuelt, men man skal i alle fall ha så meget at man våkner av seg selv.

Martinus behandler dette spørsmål med utgangspunkt i konflikten mellem de dyriske og de menneskelige sider i personligheten. De dyriske sider representeres av instinktene (som er rent egoistiske og har bevarelsen av egen person og avkom som mål). De menneskelige sider representeres av medfølelsesevnen eller den begynnende nestekjærlighet, som har bevarelsen og lykken hos de andre levende vesener som mål.

De menneskelige sider, og den utviklede samvittighet oppfattes ikke av Martinus som et resultat av barneoppdragelsen, men som et resultat av de erfaringer individet har gjort gjennom et utall av tidligere liv vedrørende konsekvensene av dets handlinger overfor andre levende vesener.

"Derved bliver det jordiske menneske et væsen, der adskiller seg fra dyret derved at det er i konflikt med seg selv", skriver Martinus. (1765).

En slik konfliktsituasjon vil i seg selv være energiberøvende og virke lammende på ens vilje. I noen tilfelder søkes denne konflikt løst ved å skyve ned i de ubevisste områder av personligheten, enten den egoistiske drift eller samvittigheten, i et fortvilet forsøk på å oppnå sjelefred. Men dette er jo en form for løgnaktighet overfor seg selv, og altså et brudd på livets lover, som må få konsekvenser. Ett resultat av et sådant forsøk på å holde sjult deler av sin egen personlighet kan være unaturlig tretthet og følelse av energimangel. Et annet resultat kan være at de fortrengte impulser baner seg vei tilbake til bevisstheten langs fremmede baner, og vi står overfor det mangfold av neurotiske symptomer som plager mange mennesker i dag, og, som finnes beskrevet i enhver lærebok i psykiatri. I andre tilfelder vil den selviske drift være sterkere enn samvittigheten, og mennesker handler mot sin samvittighet. Det kommer således til å oppleve samvittighetsnag, som også i høi grad virker drepende på energi og livslyst, skaper depresjoner og som i verste fall kan lede like til selvmord. Det er farlig å handle mot sin egen samvittighet. Men menneskene vil efterhvert lære at veien til lykken ikke går gjennem selviske handlinger, eller fortrengning av de selviske drifter fra bevisstheten, eller fortrengning av sin egen samvittighet – som jo er kvintessensen av tidligere livs erfaringer, men kun gjennem en nådeløs ærlighet overfor seg selv, og ved stadig å lytte til sin samvittighets stemme og handle efter den.

Besettelser kan finne sted under både frivillige og ufrivillige betingelser. Under spiritistiske seancer kan et medium frivillig gå i trance slik at en diskarnert ånd kan manifestere seg gjennem dets fysiske legeme. De ufrivillige besettelser foregår i situasjoner der en person har mistet kontrollen over sitt fysiske legeme. F.eks. under alkoholrus, narkotikapåvirkning, trance, hypnose, raserianfall og andre bevisstnedsettende tilstander. En diskarnert ånd kan da overta styringen over den besattes fysiske legeme.

Da det helst vil være meget primitive og jordbundne ånder som gir seg av med besettelser, kan en hengiven til ovennevnte tilstander i visse situasjoner være meget farlig. Diskarnerte ånder som intenst hater et menneske, kan gjennem det besatte medium begå mord på dette menneske. Ånder med andre sterke lidenskaber kan drive den besatte til uhemmet alkoholnydelse, voldtekt og destruktive handlinger av mange andre slag.

De forbryteriske handlinger som en besatt kan begå, vil kunne utløse forskjellige grader av samvittighetskvaler, angst og forvirring hos vedkommende. Besettelse er naturligvis også karma for handlinger individet tidligere har begått mot andre, f.eks. et resultat av at vedkommende tidligere har besatt andre. Om beskyttelse mot besettelse sier Martinus at den ligger i tilliden til at intet åndelig vesen kan ta ens organisme i besiddelse. Det gjelder derfor om ikke å tape sin selvtillid.

Der finnes flere andre typer av sort magi. Også bønnen kan tas i mørkets tjeneste. Alle ens ønsker overfor andre mennesker representerer en tankekoncentrasjon som kan trenge inn i de andres aura og skape forskjellige sjelelige reaksjoner avhengig av ønskenes positive eller negative kvalitet. (Forutsatt at mottageren personlighetsmessig er på bølgelengde med ønskene). Det er således ikke likegyldig hverken for ens neste eller en selv hvilke ønsker og tanker vi huser overfor ham.

Det ser således på kort sikt ikke særlig lyst ut for det menneske som nonchalerer sine medveseners livsbehov, enten nu disse medveseners befinner seg i mellemkosmos eller i mikrokosmos. Alle lidelser, enten disse er av psykisk eller fysisk natur, er et resultat av manglende efterlevelse av nestekjærlighetsbudet. Kun ved å gi maksimale livsbetingelser til sine medvesener, kan man selv komme til å oppnå maksimale livsbetingelser. Årsaken må komme før virkningen, og det eneste som rammer oss som virkninger, er de årsaker vi selv tidligere har skapt ved våre handlinger overfor vår neste – enten denne er stor eller liten, enten han befinner seg inne i vårt legeme eller utenfor.