Ældre Kosmos og Kontaktbreve

 

 

Vi "åndelige forskere" har mye å gjøre. Vi er uferdige vesener, som har fått forklaringer på et høgt nivå gjennom Martinus kosmologi. Nå kan vi i kraft av vår nye intelligens tilegne oss et nytt verdensbilde, uten å sluke analysene som dogmer. Vår oppfatning av oss selv og vår egen eksistens blir endret, og de nye forklaringene må møysommelig tenkes gjennom og prøves ut, før gamle sannheter forkastes.

Ett viktig redskap i å forstå Martinus' forklaringer av livsmysteriene er karmaloven. Den forteller oss at vi selv dypest sett er årsak til det vi opplever, at vi "høster som vi sår".

Det høres fascinerende ut, – men kan det virkelig være slik? Er min mor årsak til at hun ble invalid etter en påkjørsel i trafikken? Er jeg selv årsak til at venner sviktet meg? Det er mye som må tenkes igjennom og analyseres av hver enkelt av oss åndelige forskere.

Jeg arbeider ved et senter for voksne incestutsatte, og har lenge grublet på hvorfor kvinner så ofte blir voldtatte. Menn blir også voldtatte, men deres karma har vært lettere for meg å forstå, i og med at de aller fleste som begår voldtekt, er menn. Hvordan kan kvinner selv være årsak til at de voldtas så ofte, langt oftere enn menn? Noen kvinner krenker barn seksuelt, og kan slik være årsak til at de senere selv blir krenket. Men dette gjelder såvidt vi vet i dag, ganske få kvinner. I følge Martinus har kvinner vært kvinner i hele denne spiralen, – så hvordan kan så mange av dem ha opparbeidet et slikt karma?

Vi vet i dag at et stort antall barn blir seksuelt misbrukt. Fram til vi er ca 30 år gamle repeterer vi iflg Martinus tidligere liv. Seksuelle overgrep mot barn og unge mennesker kan i det perspektivet ses på som repetisjoner av krenkelser opplevd i andre liv.

Både barn og voksne som utsettes for slike krenkelser, blir påført stor smerte. De trenger å snakke om det de har opplevet. De behøver oss andre til å lytte, og de har behov for vår forståelse for den smerten de tar fram. Uten trygg støtte er det umulig for mange utsatte å åpne opp for de vande minnene og følelsene som er knyttet til disse.

Mitt arbeid er å gi en slik støtte til incestutsatte, og da holder jeg selvsagt mine tanker omkring karma for meg selv. Noe annet kunne oppleves som et overgrep fra meg. Men sammen med dere andre "åndelige forskere" kan jeg drøfte sensitive problemstillinger omkring karma og seksuelle overgrep.

Kvinner voldtar ikke, men de kan være forføreriske, tilogmed manipulerende. Slike handlemåter er på en måte deres våpen, deres vold – og så får de sitt karma tilbake fra menn, som bruker sine våpen – de er direkte og pågående, voldelige.

En slik analyse høres logisk ut for meg. Effekten av karmabuen når den treffer oss, er jo ikke helt identisk med våre gjerninger som er årsaken bak det hele. Martinus har forklart at kjøttspising er årsak til mange ulykker, f eks i trafikken. (Vi havner ikke nødvendigvis på noens meny, marinerte og pyntet med persille.)

Jeg fant også svar på mine spørsmål rundt voldtekt i forklaringen til symbol nr 16, "Evighedslegemet". Det er symbolet med alle de vakre fiolette skjebnebuene som går ut fra det evige vesen. Martinus skriver: "Det hvide flammekors skal udtrykke, at de levende væseners evighedslegeme til enhver tid er totalt hundrede procent fuldkomment. Det er i sin helhed evigt i balance. Alle overbalancer og underbalancer kan kun forekomme som lokale foreteelser i evighedslegemet. De berører ikke helheden. Ved over- og underbalancer vil her være at forstå de hæmninger og forceringer, det ufærdige vesen skaber i sin energi og bevægelsesføring. Det er disse hæmninger og forceringer, der skaber uligevægt, hvilket vil sige: krig og ufred, had og forfølgelse i de levende væseners samliv og den heraf følgende ulykkelige skæbne for sine ophav." (Mine uthevinger.)

Innen sosialpedagogikken og psykologien har vi lenge snakket om de barn som reagerer "utover" og de som reagerer "innover". Det beskriver enkelt to ulike reaksjonsmåter. Kjønnsrollene våre har formet oss i liv etter liv, selv om de holder på å bli romsligere i vår tid. Gutter er handlekraftige, og de fleste reagerer "utover" når de har det vondt. Da tråkker de ofte over andres grenser og blir til plage for de omkring seg. Jenter har en større tendens til å reagere "innover", ved at de trekker seg inn i seg selv og holder sine følelser tilbake.

Dette er eksempler på hva Martinus betegner som "forceringer" og "hæmninger", slik jeg fortolker det. De som agerer sin frustrasjon "utover" og blir til sjenanse for andre, er i "underbalanse", de reagerer "forceret". Disse vesenene har for lite kontroll, f.eks. på sin eksplosjonsenergi.

Og den gruppen som holder frustrasjonen tilbake, har en "overbalanse" og "hæmmer" sine naturlige reaksjoner. Under disse hemningene ligger en redsel.

Men når vi mennesker "hæmmer" vår frustrasjon, da blir vi faktisk sittende med den selv. Vi sitter frustrerte tilbake i vår egen ubalanse. Vi har ikke uttrykt frustrasjonen, latt energiene flyte.

Tenk deg at en person forulemper deg seksuelt. Bør du ikke på et eller annet vis markere grenser overfor denne personen? Tydelig og meget bestemt? Er ikke en slik markering det samme som å behandle deg selv med respekt; respektere dine egne grenser? Og er ikke en slik markering å gi den andre personen den kjærlighet han/hun trenger?

La oss si at du blir paralysert, holder dine reaksjoner tilbake og later som den seksuelle fornærmelsen ikke har skjedd. Du har en overbalanse, og følgen av din reaksjon blir at du lider i lang tid av det overgrepet som skjedde. Er du da ikke din egen undertrykker?

En person som har balanse, vet å kreve rettferdighet og respekt for seg selv. Når vi er i balanse, er vi våre egne gode beskyttere. Fullkomment vokter vi da vår integritet og vekselvirker harmonisk med våre omgivelser.

Barn som opplever grove seksuelle overgrep, tar i bruk overlevelsesstrategier for å overleve psykisk. Den mest vanlige strategien er å stenge av for følelsene og late som om overgrepa ikke har skjedd. Dette blir reaksjonsmønster som de har med seg videre inn i voksen alder. Kvinner som har opplevd seksuelle overgrep i oppveksten har – hvis overgrepene ikke er bearbeidet – derfor liten kontakt med følelsene sine og med sine egne behov. De er bærere av skyld og skam, og dypt såret i sin selvrespekt. For å holde unna følelsen av å være verdiløse, skitne og brukte, – har de blitt "snille piker" som ikke er til bry for andre.

For å bli kjent med egne behov, må vi ha kontakt med følelsene våre. Og for å hevde disse behova, trengs en viss porsjon selvrespekt. Mange incestutsatte har vansker med å si nei til andres ønsker og krav, for bare ved å være til nytte for andre, oppleves en verdi som menneske. Slike mekanismer gjør at incestutsatte på en måte undertrykker seg selv ved å undertrykke egne behov. Selv er de knapt bevisst om at de gjør dette, og mange har også helt fortrengt de seksuelle traumene. Den dårlige selvrespekten gjør at incestutsatte ofte føler seg mindreverdige i sine parforhold, og for å ta vare på forholdet, tilpasser de seg partnerens ønsker. Dette skjer på mange felt, og også seksuelt.

 

 

Andre av disse kvinnene med ubearbeidet smerte, opplever at de havner i seng med den ene personen etter den andre, helt imot egne ønsker. Når en forfører nærmer seg, evner de ikke å si nei. Det kan også være at de har en slags ubevisst repetisjons-tvang som gjør at de dras til alle disse mennene. De lider under dette, og skammer seg dypt over egen løsaktighet.

Alle kvinnene har samme overbalanse, ved at de ikke greier å se egne behov, sette tydelige grenser og beskytte seg selv.

Overgrepene i barndommen kan også føre til at de utsatte som voksne lever ut sin seksualitet på en promiskuiøs måte. Noen tenner seksuelt i situasjoner som ligner på overgrepene. Dette skjer fordi deres seksualitet er blitt avsporet. Fordi de ikke fikk ha sine egne grenser, ser de heller ikke andres særlig godt, og de følger sine impulser. Disse personene har en underbalanse og står i fare for selv å bli overgripere.

En kvinne som velger å stålsette seg og være med på sex for å tilfredsstille den andre parten, har altså en overbalanse. Hun plager seg selv til å ta i bruk de mekanismene hun lærte seg som barn, – og er bare til stede med kroppen. Hun går faktisk inn i en reprise. Som barn var hun tvunget til sex. I dag tvinger hun seg selv. Hun blir sin egen overgriper!

De reaksjoner vi ikke retter utover mot andre, – de blir vi selv sittende med. Når vi ikke sier nei til andre, sier vi kanskje nei til oss selv!

Når vi ikke respekterer egne seksuelle grenser, sender vi ut de samme karmabuene i vårt evighetslegeme som når vi krenker en annen seksuelt. Setter vi ikke grenser, behandler vi et levende vesen – oss selv – uten respekt. Og dette kommer tilbake til oss, – ved at et annet vesen behandler oss respektløst.

Slik fungerer karmaloven. Å være i balanse, i harmoni med omgivelsene, er å ta både egne og andres grenser på dypeste alvor. Og dette gjelder ikke bare seksuelle overgrep, men vårt samspill med andre medvesen på alle områder.

Vi har alle våre over- og underbalanser. Hvert individ har sitt mønster av dem.

Hvis vi stresser for mye for å ytilfredsstille krav på jobben, har vi en overbalanse. Er vi utålmodige og litt for krevende i forhold til våre kolleger, har vi en underbalanse.

Ved den lidelsen vi opplever gjennom våre handlinger og karma-effekten av disse, lærer vi. Vi kommer oss ikke unna. For logikken er også slik, sier vår kjære verdensgjenløser, at livet snakker til oss med større og større bokstaver. Til slutt er smerten så stor at vi tvinges til å se vår egen ubalanse.

Det gikk et stort lys opp for meg da jeg forsto dette. Selvsagt må det være slik! Selvsagt må vi stå til ansvar for hvordan vi behandler oss selv! Er vi da ikke like viktige og gudommelige som andre! En sentral oppgave for oss alle er å lære oss å behandle oss selv med kjærlighet.

Dessuten: Hvem er vi? Du? Jeg? Vi er, hver enkelt, et helt univers, og vi har et mikrokosmos med en uendelighet av små medvesen som vi har ansvar for.

Hele døgnet opplever vi vårt selvskapte karma. Vi kan speile oss i det som skjer! Hvis jeg behandler andre eller meg selv uten respekt, vil jeg oppleve at andre gjør det samme igjen mot meg. Og hvis jeg hele tiden sier til meg selv at jeg ikke er viktig, vil dette befordre at andre synes det samme. De blir enige! Vi drar til oss de som er villige til å se det på vårt vis.

Martinus har jo sagt at vi får spesialpedagogisk pensum, hver enkelt av oss. Her er det sannelig spennende å utforske seg selv. Selve livet, det som skjer i hverdagen, snakker til oss! Etterhvert skal vi bli så dyktige til å fortolke det som skjer, sier Martinus, at det blir som å kommunisere med et annet individ!

Martinus skriver at han synes det er et tåpelig uttrykk når vi stadig sier: "Det kan man da slett ikke finne seg i!" Jo, sier han. Det er nettopp det vi skal gjøre!

Når vi "finner oss i det", slik som Martinus beskriver, er dette et valg som ikke innebærer noen ubalanse. Vi godtar det som skjer i full respekt både for oss selv og den som er "postbud" for vårt karma. Da er det ikke lenger slik at vi ikke makter å sette grenser, fordi vi er redde eller ikke har nok kjærlighet til oss selv. Men vi velger å finne oss i det, fordi vi har forstått at det som skjer i våre liv bare er vårt eget som kommer tilbake til oss. Enda en liten leksjon! Som vi trenger. Takk! For, det er jo slik at, – i samme øyeblikk vi ikke behøver denne leksjonen eller lidelsen, har vi beskyttelse ved syndenes forlatelse.

Når vi har kommet til bunns i at vår neste bare gir oss tilbake vårt eget karma – hvem har vi da å irriteres over? Det måtte i så fall være oss selv. Og hvis vi irriterer oss over oss selv, så sender vi ut irritasjonsbuer som ....

Ikke særlig lurt!

Vi skal lære oss å slippe irritasjonen ved å tilgi oss selv for våre feil. Elske oss selv. Betrakte oss selv på samme kjærlige vis som vi betrakter toåringer som eksperimenterer i sandkassen. Vi blir ikke irriterte på dem for at de snubler og får sand i støvelen enda en gang. Heller ikke når de sloss for å få tak i den største spaden. Vi korrigerer dem med et ømt smil og vet de har evne til å lære etterhvert.

En slik ømhet skal vi også rette mot oss selv. Vi skal tilgi oss selv i samme øyeblikk som vi handler i disharmoni med livslovene, – eller innse at det faktisk ikke er noe å tilgi.