Ældre Kosmos og Kontaktbreve

 

Martinus har gjort det mulig for oss å bli kjent med naturens lover. I kosmologien kan enhver nå fritt studere åndsvitenskapelige sannheter som før var skjulte. Mange søkende mennesker har på denne måten fått svar på sine spørgsmål om livets mål og mening. Og ingen av oss som selv har fått inspirasjon og en rikere livsopplevelse gjennom Martinus analyser, vil vel finne på å betvile sannheten i disse. Vi fatter analysenes verdi fordi vår intelligens er utviklet nok til å forstå deres logikk, og fordi våre følelser er utviklede nok til å forbinde seg med stoffet. Men moralsk sett er vi ennå ikke modne for å leve opp til denne visdommen. Det bevissthetsområdet som kosmologien springer ut fra, ligger langt foran vår bevissthets automatfunksjoner i utvikling. Vi strekker oss for å komme nærmere denne dyrebare "skatten", og vår streben gir seg uttrykk i tanker, ord og gjerninger.

Det er en velsignelse og en guddommelig gave at vi får de idealene vi trenger for å komme videre, men det er samtidig nyttig å være klar over hvilke farer som lurer på veien. Kanskje har vi en forestilling om at idealene våre vil føre oss direkte til målet hvis vi bare bruker dem flittig nok. Er det ikke slik at sannheten er hevet over alt annet, at den er ren og uskyldig og at det er om å gjøre å bruke den mest mulig? Jo, på et plan er dette tilfelle, men her støter vi på en problemstilling som Martinus antagelig ville betegnet som "tankedril". For sannhet er bare sannhet om den brukes på riktig måte. Dersom vi tar en delsannhet ut av sin sammenheng og bruker den på ukjærlig måte, da er ikke denne delsannheten lenger i kontakt med en objektiv sannhet.

Ta for eksempel Martinus inndeling av alle jordens mennesker i kategorier og grupper: (L.B. I). Hans mening med denne analysen foruten det å spre kunnskap, er ganske sikkert å styrke vår toleranse overfor alle typer mennesker. Det er ingen tvil om at analysen er nyttig til det formålet den er ment for, men den er ikke dermed automatisk forskånet fra å misbrukes. En slik analyse som blandes opp med ubevisste tendenser til dømmesyke, kan ofte skade mer enn den gavner. Nå ligger det en viss beskyttelse i det faktum at mennesker som i særlig sterk grad besitter den slags egenskaper, og som ville kunne gjøre store skader med en slik viten, sjelden interesserer seg for kosmiske analyser. Men likevel – hvem kan si seg helt fri fra dømmende holdninger?

Martinus har selv gjentatte ganger nevnt at et menneske må stå ganske høyt på "utviklingsstigen" for å interessere seg for kosmiske analyser. Disse utsagnene må nødvendigvis i sin tur bli en utfordring til de rester av forfengelighet som fremdeles lever på tross av plasseringen høyt på "stigen". Forfengelighet i denne forbindelse kan føre til overvurdering av egne og undervurdering av andres ressurser og virker spesielt nedbrytende hvis den kombineres med trangen til å misjonere for sitt eget. Et menneske som har spor av slike egenskaper i seg, vil selvfølgelig kunne såre andres følelser, men aller mest vil det stå i veien for sin egen utvikling. Gjennom et opphøyet og forvrengt bilde av seg selv, vil det avskjære seg fra å ta imot de impulsene det trenger for å komme videre, og på en selvrettferdig måte kritiserer det gjerne andres svakheter i stedet for å arbeide med sine egne.

Denne grunnholdningen åpner også for andre mulige misforståelser av kosmologien. Martinus har gang på gang understreket at ethvert menneske skaper sin egen skjebne, og at det vi opplever av sykdom, sorg og lidelse, det har vi selv vært den første årsak til. Han har likeledes sagt at vi, etterhvert som vi lærer å leve etter kjærlighetslovene, gradvis vil befris for negativt karma. En bekymringsfri og forfengelig kosmologistudent vil kunne bruke en slik påstand til inntekt for sin egen person med følgende logiske resonnement: "Jeg har det godt – jeg er frisk og har ellers ingen store problemer. Men jeg har meg selv å takke for denne milde skjebne – det er mine tidligere kjærlighetshandlinger som har gjort at jeg kan høste så rikelig. Men min nabo stakkar, han som har vært syk så lenge nå og som mistet sitt eneste barn i en trafikkulykke i fjor, han må ha gjort noe fryktelig galt i et tidligere liv. Han kan dessuten ikke være særlig høyt utviklet siden han fremdeles er i stand til å skape så hardkarma".

En person med sterkt behov for bekreftelse på seg selv, kan på denne måten lett skaffe seg et overdimensjonert bilde av sin egen verdi. De analysene som passer bra til formålet, blir brukt, mens andre analyser som gir et annet virkelighetsbilde, blir utelatt. Martinus har selv tatt opp den faren som ligger i det å blande timelige og kosmiske perspektiv etter eget forgodtbefinnende, og han skriver om en person med slike tilbøyeligheter:

Allerede før vår tidsregnings begynnelse måtte Sokrates tømme giftbegeret for å ha fornærmet folkeopinionen med visdomsord som den ikke var moden nok til å forstå. Historien gjentar seg, og det er ingen grunn til å tro at den har sluttet med det i vår tid. I andre former gjennomgår mange av Sokrates åndsfrender fremdeles idag beslektede erfaringer. Martinus har følgende kommentarer til dette:

Men hvordan henger da dette sammen? Hvorfor ser vi så ofte at menneskehetens fremste representanter hva moral anngår, må overvinne vanskeligheter som den store hop av gjennomsnittsmennesker ikke kjenner noe til? Utfra analysene om karmalovene og vår egen logiske tenkning er det ikke lett å bli klok på sammenhengen her. La oss likevel prøve å bruke noe av det vi vet, for å se om vi kommer videre.

Vi vet at vi lever under ganske andre forhold enn våre forfedre. Martinus uttrykker det på denne måten:

Ønsker og begjær er også viktige faktorer i vår skjebnedannelse. Vi kan derfor regne med at karmalovene til en viss grad er forbundet med et sult- og mettelsesprinsipp. Et menneske med sterkt ønske om å arbeide med sine uferdige sider, vil kanskje trekke til seg akkurat den skjebnen som gjør dette mulig. Et annet menneske som gjennom et eller flere liv har slitt med store lidelser, vil derimot antagelig ha et sterkt ønske om å hvile en stund, og det er ikke utenkelig at dette ønsket går i oppfyllelse.

Ingen kan med rette bedømme sitt eget eller andres moralske ståsted utfra de skjebnemessige forholdene vi er vitne til. Fra vårt nåværende utsiktspunkt overskuer vi bare en mikroskopisk detalj i hele det store samspillet som skaper skjebne. Rent bortsett fra at det er meningsløst å sette verdimål på grader av utvikling, er det umulig med en så begrenset viten å trekke sanne konklusjoner om hvordan lovene for årsak og virkning former våre liv.

Så lenge vi ikke selv har kosmisk bevissthet og med egne sanser kan oppleve ånden bak materien, må vi nødvendigvis feiltolke mange av de inntrykk vi møter. I de av Martinus analyser som direkte berører våre fysiske livsområder, er det ofte lettest for oss å gjennomskue eventuelle "vrangforestillinger" – det rikholdige erfaringsmaterialet vi har og materiens synlige reaksjoner hjelper oss her til å bedømme resultatene av våre handlinger. Men fordi våre fysiske livsvaner er så grundig innarbeidet gjennom inkarnasjoner, er de vonde å vende. Derfor står vi her overfor følgende tilsynelatende paradoks – at nettopp det som vi godt kan forstå nødvendigheten av å forandre, det er det som regel vanskelig for oss å gjøre noe med. Mange av "sagens venner" går rundt med dårlig samvittighet fordi de ikke alltid makter å leve opp til sin teoretiske viten om kosthold, nytelsesmidler osv. Og mange av dem som med viljen tvinger seg til å avstå fra fristelser, kan, om de ikke er uhyre bevisste, lett komme til å dømme andre som ubekymret tillater seg det de forbyr seg selv. For at vi skal unngå å skape nye ubalanser med våre gode forsetter om forbedring, er det viktig at vi kjenner etter om vi er modne for de forandringene vi forlanger av oss selv. Vi lever, ifølge Martinus, i en sone hvor brudd på kjærlighetslovene fremdeles er en livsnødvendighet og fordi vi ikke kan forsere vår naturlige utvikling med tvang, må vi til en viss grad akseptere denne kjensgerningen. Men her gjelder det selvfølgelig ikke å velge den andre ytterlighet, og med de velkjente ord om at "alt er såre godt", la utviklingen gå sin egen gang med en forestilling om at våre handlinger likevel ikke betyr noe fra eller til.

Kommentar: De sidste to afsnit af artiklen manglede i den trykte udgave, og de bringes her (jævnfør rettelse i næste nummer):

Kanskje er noen av de eksemplene jeg har satt fram, for spesielle til at vi kjenner oss direkte igjen i dem. De kan betraktes som symbolbilder på mer eller mindre ubevisste tendenser vi har i oss, og deres uttrykk varierer selvsagt i styrke og måte fra person til person.

Det å forvalte høye sannheter uten å skade, krever en høy standard av moralsk ansvar. Vi kan ikke vente annet enn at det oppstår "arbeidsulykker" på veien når vi ufullkomne jordmennesker har fått et så fullkomment materiale å bruke. Som på alle andre områder, må vi her også lære gjennom prøving og feiling. Logisk tenkning og en selvransakende holdning er våre viktigste redskaper i denne prosessen. Og det er en uvurderlig hjelp å ha tålmodighet til å akseptere at all utvikling tar tid. Men om vi i ydmykhet er klar over, at selv åndsvitenskapelige sannheter ikke er fritatt fra å "misbrukes", og at vi selv også står i fare for å gjøre det, da er vi allerede langt på vei til å lære å bruke dem på en riktigere måte.